For de som føler seg urolige uten en viss mengde formell dokumentasjon, kan det være betryggende å vite at erfaringskompetansen ikke har oppstått i et vakuum – men i kombinasjon med utdanning, yrkesliv og en god porsjon uplanlagt virkelighet.

Jeg har en Bachelorgrad i reiseliv.

Ved første øyekast lite relevant i dagens praksis, tenker mange. Ved nærmere ettertanke: flere år med dypdykk i kulturforståelse, menneskelig adferd, kommunikasjon, forventninger, misforståelser og hva som faktisk skjer når ulike verdener møtes. Med andre ord: et studium i menneskekunnskap forkledd som logistikk, service og destinasjonsutvikling.

Deretter fulgte over 20 år i Finansbransjen i Sveits.

Enda mindre relevant, ifølge enkelte. Helt til man innser at økonomi ikke bare handler om tall, men om makt, frykt, kontroll, ambisjon, verdier, status – og menneskers forhold til trygghet og overlevelse. Å forstå økonomi i praksis er i stor grad å forstå hvordan samfunn faktisk styres, ikke bare hvordan de ideelt sett burde vært styrt.

Så kommer Energikompetansen.

Her blir det gjerne litt stille i rommet. For hva i all verden har det usynlige med saken å gjøre? Svaret er: ganske mye. For det meste av det som driver menneskelig adferd er nettopp usynlig – regulering av nervesystemet, emosjonelle felt, stemninger, resonans og friksjon. Å utelate dette aspektet, og samtidig hevde at man forstår mennesket i sin helhet, er… ambisiøst.

Summen av dette er ikke en lineær karriere, men en integrert erfaring.

Ikke enten–eller, men både–og. Teori og praksis. System og kaos. Det målbare og det som ikke lar seg tallfeste, men likevel styrer beslutningene.

Hvis jeg derfor selv skulle velge en tittel – helt fritt – ville det neppe vært konsulent, veileder eller rådgiver.

Den mest presise betegnelsen ville vært:

Bedriftssjaman.

Ikke i betydningen trommer og fjær (selv om det sikkert også kunne hjulpet i enkelte styrerom), men som en som beveger seg mellom system og menneske, struktur og psyke, tall og tilstand. En som oversetter det komplekse, det fortrengte og det uuttalte – til noe som faktisk kan forstås, tåles og brukes.

For også organisasjoner har et nervesystem.

Og også der starter reell utvikling sjelden i strategidokumentet – men i det som ikke ble sagt i møtet.

Men i realiteten, er jeg bare ekspert på mennesker med et dypt ønske om at det menneskelige i oss får mer oppmerksomhet og verdi i fremtiden.