Moral uten selvrefleksjon er bare makt & Frihet uten ansvar er bare støy!

Jeg har lenge tygd på dette, etter lang observasjon og erfaring med mennesker generelt i min praksis siden jeg kom tilbake til Norge. Den ideologiske tendensen jeg ser, gjør meg oppriktig bekymret for fremtiden.

Etter 35 år utenfor Norge opplever jeg en tydelig polarisering, preget av både bortskriving av personlig ansvar og overansvar – ofte eksisterende side om side. Sammenlignet med mange andre land fremstår dette som en særskilt utvikling, og en som i liten grad adresserer det mest grunnleggende: hvordan vi som mennesker faktisk forholder oss til oss selv, våre sår og vår egen oppførsel.

Vi lever i et kulturelt klima som i stor grad oppfordrer oss til å være «gode mennesker», «riktige mennesker» eller «gode elever». På overflaten kan dette se positivt ut, men konsekvensen er ofte det motsatte: det blir stadig vanskeligere å erkjenne at vi ikke er perfekte. At vi er komplekse, motsetningsfylte og i kontinuerlig utvikling. Autentisiteten taper terreng når idealet om det feilfrie mennesket får forrang.

Paradokset oppstår når det uperfekte mennesket ikke bare kritiseres, men offentlig dømmes. Gjennom media og sosiale plattformer blir enkeltpersoner gjort til eksempler for fellesskapet – som en stille, men tydelig beskjed om hva som er akseptabelt og hva som ikke er det. Dette skaper ikke refleksjon, men frykt, tilpasning og ytterligere fragmentering.

I denne konteksten har også traume fått en sentral plass. Traumer er reelle. De er universelle. Alle mennesker bærer sår i ulik grad, og de påvirker nervesystem, relasjoner og livsvalg. Dette er ikke til diskusjon. Det problematiske oppstår når traume går fra å være en erfaring som skal møtes, forstås og integreres – til å bli en identitet, et verdensbilde eller et ideologisk rammeverk.

Når traume brukes til å forklare all atferd, frita oss fra selvrefleksjon eller legitimere reaksjoner uten ansvar, bidrar det ikke til heling. Det bidrar til splittelse. For traume kan forklare hvorfor vi reagerer slik vi gjør, men det kan aldri alene rettferdiggjøre hvordan vi oppfører oss overfor andre.

Dette handler derfor ikke bare om smerte. Det handler i stor grad om oppførsel. Oppførsel er et av de mest direkte uttrykkene for indre ubalanse. Hvordan vi snakker, hvordan vi reagerer, hvordan vi møter uenighet, frustrasjon og motstand, sier ofte mer enn våre intensjoner og forklaringer.

Likevel er evnen til å se egen oppførsel ofte godt gjemt i det ubevisste – eller kamuflert bak sterke overbevisninger om at «slik er jeg», «slik har det alltid vært» eller «slik skal det være». Disse fortellingene kan gi en følelse av stabilitet, men de skaper også forvirring rundt hva som faktisk er realitet, og hva som er ubevisste mønstre som gjentas.

Dette er et komplekst tema – like komplekst som mennesket selv. Nettopp derfor blir det avgjørende hvor vi velger å starte. Og det mest grunnleggende stedet å begynne er ikke i sammenligning med andre, men i opprydding i egne mønstre.

Å ta ansvar for eget liv og egen oppførsel betyr ikke å fornekte traumer, ignorere strukturelle forhold eller bagatellisere smerte. Det betyr å erkjenne at selv om vi ikke er ansvarlige for det som har skjedd med oss, er vi ansvarlige for hvordan vi lar det forme våre valg, våre relasjoner og vår måte å være i verden på.

I en tid preget av generasjonsbrudd, kollektiv uro og raske samfunnsendringer, blir dette ansvaret enda viktigere. For det vi ikke tar bevisst ansvar for, blir ubevisst videreført. Ikke bare til våre nærmeste, men til samfunnet som helhet.

Å rydde opp i egen oppførsel og egne reaksjonsmønstre – uten sammenligning, uten moralsk overlegenhet, med brutal ærlighet og et genuint ønske om å leve et godt liv – er kanskje noe av det mest krevende vi kan gjøre i vår tid. Å leve et liv som ikke styres av triggere, forsvar og ubevisste reaksjoner, men av tilstedeværelse og ansvar.

Dette handler ikke om å bli feilfri.

Det handler om å bli helere.

Og helhet begynner alltid innenfra.

Et mer modent samfunn bygges ikke av perfekte mennesker, men av mennesker som er villige til å ta ansvar for sin egen del av helheten.

Ytringsfrihet er en grunnleggende verdi, og en forutsetning for et levende samfunn. Samtidig blir den problematisk når det oppleves som fullstendig fritt å si hva som helst, når som helst, til hvem som helst – uten bevissthet rundt konsekvenser, relasjon og kontekst.

Selv om det finnes juridiske grenser for hvor langt man kan gå, ser vi allerede her et uttrykk for polarisering i praksis: mellom det som er tillatt, og det som er klokt.

Spørsmålet blir da ikke bare hva vi har rett til å si, men hvordan og fra hvilket indre sted vi ytrer oss.

Det som kanskje er mest bekymringsfullt i vår tid, er ikke mangel på intelligens eller kunnskap, men ubevissthet som kan fremstå som nettopp det motsatte – som innsikt, som overlegen forståelse, eller som moralsk sikkerhet. Ubevissthet maskert som intelligens, eller som innlært kunnskap uten forankring i selvrefleksjon, kan være noe av det mest skadelige vi står overfor i dag.

I lys av dette kan det føles som om vi lever i et samfunn som strever med å skille tydelig mellom ansvar og fraskrivelse, mellom rett og galt, mellom individuell frihet og kollektiv konsekvens. Holdningen «dette er ikke mitt problem» får ofte for stor plass, samtidig som det som i utgangspunktet angår oss alle, blir fragmentert og individualisert.

Kanskje er det nettopp her et annet perspektiv kunne få rom: at kollektiv heling ikke begynner med at alle gjør det samme, men med at flere velger å si «jeg tar ansvar for min del».

Hvordan har vi havnet her?

Et mulig svar er en form for individualitet som har nådd et svært høyt nivå – der autonomi, selvrealisering og personlig frihet står sterkt. I dette ligger det imidlertid en kompleksitet som er vanskelig å beskrive fullt ut med ord. Kognitivt kan vi forstå mye av dette, men komforten i det kjente kan gjøre det vanskelig å ta steget videre inn i dypere bevissthet.

Ikke den kollektive bevisstheten, der vi lett kan peke på andre og deres mangler, men den personlige – der vi må møte våre egne mønstre, reaksjoner og atferd. Det er ofte langt mer krevende.

Det skrives i dag mange bøker om hvordan vi kan leve bedre liv, og det er både gledelig og viktig at så mange interesserer seg for personlig og menneskelig utvikling. Samtidig kan det hende at virkelig forandring krever noe mer enn innsikt alene. Kanskje krever den at vi våger å gå inn i det som er ukomfortabelt i oss selv – det som ikke nødvendigvis lar seg forstå fullt ut gjennom analyse, språk eller intellekt.

For intelligente er vi. Kanskje også svært intelligente. Vi har en relativt god forståelse av hva som er riktig og galt, og handler ofte ut fra denne forståelsen. Men hva skjer når realiteten er mer kompleks enn våre begreper? Når det som er sant ikke lar seg avgjøre utelukkende på et kognitivt nivå?

Kanskje finnes svaret på et annet plan. I en stillere indre erfaring, der det blir plass når den indre stormen ikke lenger får all oppmerksomheten. En storm som ofte er drevet av det vi ennå ikke har akseptert i oss selv – og som lett speiles i verden rundt oss.

Dette er ikke en kritikk, men en invitasjon til refleksjon.

Og kanskje også en påminnelse om at veien mot et mer modent samfunn begynner der vi er villige til å møte oss selv med både ærlighet og ansvar.

Kanskje begynner et mer modent samfunn ikke med flere meninger eller sterkere stemmer, men med flere mennesker som er villige til å møte seg selv med bevissthet, ansvar og stillhet.

Dette er mitt ønske for 2026 og i den nye tiden vi står ovenfor 🙌🏻✨💫💚

Mona stackelberg

Livets skole - Tvedestrand